I Manni sitt kull skulle vi beholde ei tispe, og ikke mer. Det tok ikke lang tid å avgjøre hvem av tispene det skulle bli, hun bestemte det selv lille Funi. Så er det en gang sånn at både Ådne og jeg har en litt vel stor svakhet for hannhunder.... Igjen satt vi der med en hannvalp med dådyrøyne og en alt for stor porsjon sjarm som ingen valpekjøpere viste seg å være bra nok for. Ingen hadde vært bra nok, uansett hvem som dukket opp tror jeg. Manni var og ble vår lille synd, valpen vi ikke skulle ha, men måtte ha. Ufornuftig og ikke etter planen, men vi har ikke angret. Han er god som gull. Snill, stor, sterk og god. Passe smart, alt for stor, og med en enorm arbeidskapasitet. Gikk som lederhund første gang 6-7 mnd gammel, og har gjort det mye siden. Min klippe i front av spannet. Han er litt for glad i alle, folk, hunder, katter... Alt man kan slikke, slafse og øse sin kjærlighet over, uansett hvilken skapning det er. Men er han på jobb, så er han fokusert, uansett!  Av utseende er han kanskje ikke noe prakteksemplar, litt for store lepper, lavt halefeste, litt mye ull og generelt litt for stor. Men han tar igjen alt med sjarm og utstråling I våre øyne er han verdens vakreste god-gutt, uansett hvordan han ser ut.

Så mye godhet i en stor kropp. Så mye hund å være glad i!

August 2023

"9 måneder gammel fikk du en smell som skulle påvirke deg resten av livet. Min feil, og det kommer jeg aldri over. Den ene hofta fikk seg en skikkelig trøkk, og resultatet av den offisielle hd-røntgen en tid senere viste grad E med forkalkninger på den hoften, grad A på den andre siden. Av og på med smertelindring, etter hvert gullimplantat i hofta (noe som forresten fungerte veldig bra i flere år!), så gikk det nedover igjen, og ny smertelindring ble startet, flere typer ble prøvd. Til slutt avtok effekten av den siste sorten smertelindring.  9 ½ år fikk vi, og det var mer en jeg torde håpe på når jeg så røntgenbildene av hoften den gangen. Forkalkningene spredde seg etter hvert  til rygg, til albuer, til den gode hofta.. Vondter litt over alt, men holdt i sjakk av trening, medisiner og et usedvanlig godt humør. Men når siste medisin på lista ikke fungerte som før, når kroppen sa i fra mer enn noen gang, da var tiden inne for å si at nok er nok. Før vinteren kommer med kulden som vi vet gjør en vondt kropp verre. Takk for de årene vi fikk, for alt du bokstavelig talt dro meg gjennom ... Ingen over, ingen ved siden. Samojedlivet blir aldri det samme, den store lederstjerna vil alltid mangle der fremme, først i spannet. Sov godt nå, min enestående, gode, snille, store og tapre Manni. Vi blar om til et kapittel uten deg, men blar oss stadig bakover i boka, smiler og gråter over minnene, alt som har vært, men ikke er mer."