I Manni sitt kull skulle vi beholde ei tispe, og ikke mer. Det tok ikke lang tid å avgjøre hvem av tispene det skulle bli, hun bestemte det selv lille Funi. Så er det en gang sånn at både Ådne og jeg har en litt vel stor svakhet for hannhunder.... Igjen satt vi der med en hannvalp med dådyrøyne og en alt for stor porsjon sjarm som ingen valpekjøpere viste seg å være bra nok for. Ingen hadde vært bra nok, uansett hvem som dukket opp tror jeg. Manni var og ble vår lille synd, valpen vi ikke skulle ha, men måtte ha. Ufornuftig og ikke etter planen, men vi har ikke angret. Han er god som gull. Snill, stor, sterk og god. Passe smart, alt for stor, og med en enorm arbeidskapasitet. Gikk som lederhund første gang 6-7 mnd gammel, og har gjort det mye siden. Min klippe i front av spannet. Han er litt for glad i alle, folk, hunder, katter... Alt man kan slikke, slafse og øse sin kjærlighet over, uansett hvilken skapning det er. Men er han på jobb, så er han fokusert, uansett!  Av utseende er han kanskje ikke noe prakteksemplar, litt for store lepper, lavt halefeste, litt mye ull og generelt litt for stor. Men han tar igjen alt med sjarm og utstråling I våre øyne er han verdens vakreste god-gutt, uansett hvordan han ser ut.

Så mye godhet i en stor kropp. Så mye hund å være glad i!